"Hvorfor gidder du å lese romance når du at de får hverandre til sist?"
Dette spørsmålet får jeg ofte, og mellom linjene ligger fordommen om at dette automatisk gjør sjangeren kjedelig og uoriginal å lese.
Men det er ikke slutten vi leser romance for. Det er for reisen, alle de rare tingene de utsettes for som gjennom historien gjør dem til bedre mennesker.
Vi leser for å se et par som strever finne kjærligheten på tross. Men også fordi rammene og vissheten om at det går bra til sist gir en trygghet og et håp som mange i dag søker til litteraturen for.
Dette er bare noen av forventningene som lesere har til nettopp denne sjangeren.
Dette gjelder uansett hva du skriver, men kanskje særlig innen sjangerlitteratur som skrekk, krim, thrillere, fantasy, romance og så videre.
Alle disse sjangerene har et sett med konvensjoner som følger dem, og du som skriver bør sette deg inn i dem for å vite hva leserene dine forventer å få i historien din.
I en romance skal en kjærlighetshistorie være hovedkonflikten. Du må ha en scene der paret møte for første gang (eller møtes på nytt), et såkalt meet cute. Du har ofte en eller flere hemmeligheter. Det må være en grunn til at paret ikke kan få hverandre (kan være ideologiske motsetninger, rivalisering, familiefeider eller geografisk avstand). Det er ofte et brudd mot slutten av andre akt, og ofte en kjærlighetserklæring i finalen, der en eller helst begge må ofre noe for å få hverandre. Og det ender lykkelig.
I en krim er gåten som skal løses hovedkonflikten (et innbrudd, et mord, en kidnapping), du har en helt som skal løse denne gåten, en antagonist som hele tiden ligger et skritt foran etterforskeren. Et midtpunkt der etterforskeren ofte får et gjennombrudd, samtidig som saken blir personlig, mer står på spill, og kanskje kaster man inn en tikkende klokke. I finalen har antagonisten en tale om hvor genial hen er, men etterforskeren er den smarteste, og gåten løses til sist.
Lesere av disse sjangrene går til bøkene med forventninger om å få akkurat disse tingene i historien din. Det er nettopp denne forutsigbare rammen som tiltrekker mange, fordi de vet hva de får.
Men må du virkelig følge konvensjonene?
Nei, du må ikke det. Du kan strengt tatt gjøre hva du vil.
Men om du markedsfører romanen din som en romance, men paret ikke får hverandre til slutt, vil du få mange skuffede lesere.
Eller om du skriver en krim, og du mangler en gåte eller et mysterium, vil noen trolig kaste boka i veggen.
Det er lurt å vite om konvensjonene for å vite hva du bryter med, og gjøre det bevisst. Det kan bli ganske så smart.
Og nei, det er ingen klisjé bare fordi det er en konvensjon. Det betyr bare at det er en forventning. Det er din rolle som forfatter å sørge for at konvensjonen ikke ender opp som en klisjé.
En konvensjon er en forventning. En klisjé er noe som er forslitt.
Du kan altså trygt implementere konvensjoner i historiene dine uten at det foringer historien i det hele tatt. Det er opp til deg å skape en fortelling som er spennende og ny.
Hvordan forhindrer du at noe blir en klisjé?
Ikke gå for det første som faller deg inn, for det første som faller deg inn er trolig noe du har sett før.
Den alkoholiserte og deprimerte etterforskeren som sprekker, drikker seg full og truer med å kjøre hele etterforskningen i dass rett før tredje akt. (Dette er helt greit når det kommer til Harry Hole, det var jo liksom han som starta det hele)
Eller meet cutet som starter med at paret kolliderer med hverandre på et gatehjørne. (Det kan fungere om det er Hugh Grant og Julia Roberts, han er en vanlig fyr og hun er en Hollywoodskuespiller. Men alle andre: finn på noe bedre.)
Den gjennomonde antagonisten som ler en rå latter mens han klapper en katt. Gi i stedet antagonisten en plausibel og menneskelig grunn til å handle som hen gjør.
Du kan gjøre noe med strukturen på boka de som bryter med forvetningene. Fortelle historien i retrospekt, snu synsvinkelen midt i boka, gi leseren to ulike mulige slutter (Sliding doors).
Ta ideen din, snu den på hodet eller sidelengs, og overrask leseren. Hva er det siste leseren vil forvente? Prøv på det.
Funker det? Kjør på. Funker det ikke? Nei vel, men kanskje har du tvunget deg selv ut av boksen og kommet på noe annet underveis som funker mye bedre.
Neste uke kommer jeg til å skrive om en metode jeg bruker når jeg låser meg fast i nettopp leserforventninger eller andre ting som står utenfor selve skriveakten, når jeg skal prate om skriving som eksperiment.
