Skrivebrevet – av Anne Louise Morseth |
|
|
Karakterene mine satt fast (bokstavelig talt!) i starten av andre akt. I foajeen på et hotell – og jeg ante ikke hvordan jeg skulle få dem ut på gata igjen!
På et tidspunkt var jeg så låst at jeg var sikker på at det ikke kom til å bli noen bok i det hele tatt.
Jeg var livredd for å feile, og det er dette jeg skal skrive om i dag.
"Skriv for deg selv, ikke tenk på andre." Hørt det rådet før? Vel, det er lettere sagt enn gjort.
I hvert fall synes jeg det har vært krevende i arbeidet med den nye boka mi.
I hele fjor høst slet jeg med å fri meg fra alle forventningene – tanken på deadlinen fra forlaget, og på alle leserne der ute som ventet på ny bok.
Dette er jo ting som ikke har noe som helst med historien å gjøre, men frykten for å skuffe, for å feile, fikk meg til å kvie meg for å sette ord på arket. Og i desember i fjor var jeg bombesikker på at det ikke kom til å bli noen bok.
Men det gikk til slutt. Et halvt år etter at karakterene mine sto og stanget i foajeen, gikk boka til trykken, og onsdag hadde jeg lanseringsfest for den nye boka mi!!!
Så hva skjedde på veien?
Jeg begynte å tenke på hva som egentlig funket da jeg skrev forrige bok. det gikk jo så lekende lett, liksom! Et førsteutkast på null komma niks! (Jeg vet, jeg hater nesten den versjonen av meg selv om skrev det førsteutkastet som om jeg fortærte en iskrem).
Jeg trodde at det handla om at jeg var så innmari godt forberedt før jeg begynte å skrive. Og ja, deler av det var sant. Men det forklarte ikke hvorfor jeg var så redd for alt utenfor.
Så skjønte jeg ...
Det var ikke noe ytre press, for ingen visste at jeg skrev.
Og selv om jeg hadde satt meg en egen deadline for ferdig førsteutkast, så behandlet jeg det hele som et eksperiment.
Jeg skulle bare sjekke om jeg fikk til å skrive en romance.
Så jeg hentet inn kunnskap, leste bøker, analyserte romantiske filmer, og skrev den historien jeg ville ha. Romanen ble en lekegrind for karakterene mine, der fantasien fikk fritt spillerom!
Det var bare på gøy, og fullstendig uten press.
Men hvordan kunne jeg hente inn dette i det nye bokprosjektet? Hva nytt kunne jeg lære meg denne gangen?
Det var strukturen på historien som løste det. Jeg skjønte at jeg måtte skrive i to tidslinjer, og det hadde jeg aldri gjort før!
Så gøy! Og ikke minst utfordrende.
Som tidligere redaktør for oversatt skjønnlitteratur har jeg lest og vurdert mange romaner med to tidslinjer, og har klare formeninger om hva som funker og ikke funker, og hvorfor det er sånn. Men kunne jeg få til noe sånt?
Det ble starten på eksperimentet mitt: Hvordan skrive i to tidslinjer.
Hva er så magisk med dette?
Å finne noe håndfast å jobbe med, noe jeg kunne teste, flyttet fokuset fra å handle om det ferdige produktet (lesernes og redaktørenes forventninger, deadline og hele greia), til å handle om å lære (utviklingen av meg selv som skrivende) og leke (nysgjerrighet).
Det snudde alt fra produkt til prosess.
Den innsikten var et skifte i tenkemåte som nærmer seg å oppdage en gullgruve! Og dette, denne lekenheten, tar jeg med meg videre inn i skrivingen når jeg nå skriver på min tredje roman.
Jeg tenker: "Hva nytt skal jeg lære meg som skrivende denne gangen?"
Det er dette jeg skriver for – å stadig bli bedre, stadig utfordre form, skrivestemme, karakterdybde, tematikk, hele pakka.
Du blir aldri utlært som skriver.
Om du liker å utfordre deg selv til stadig å bli bedre, så vil jeg utfordre deg nå:
- Hva er det du vil øve på i ditt skriveprosjekt?
- Hva gjør dette med måten du tenker om prosjektet ditt?
- Ikke minst: Hva tenker du når jeg skriver dette? Er det handlingslammende, eller befriende å ha en slik knagg?
Om du har noe konkret du vil bli bedre på innen skriving, send meg gjerne en mail. Kanskje kan jeg skrive om det her.
Og vil du lese resultatet av min 2-tidslinjer-prosjekt? Da kan du kjøpe boka her.
