Jeg har en forestilling om at alle ideer kan bli til noe (altså: det finnes ingen dårlige ideer), og at alle manus kan fikses under de rette forutsetningene. Og likevel, fra tid til annen, er det eneste riktige å stappe manuset i skuffa – for nå.
For noen ganger er man så stuck at det virker umulig å komme seg videre. Og hva gjør du da? Du finner en måte å rive deg løs på.
Dette skjedde meg i fjor høst. Jeg hadde jobbet med oppfølgeren til debuten min, En lykkelig slutt, siden før sommeren. Jeg hadde skrevet nærmere femti tusen ord, utviklet historien fra et hav av ideer og destillert den ned til noe som jeg tenke kanskje kunne funke ... men det var noe som ikke stemte. Historien kom liksom aldri i gang.
Hva vet jeg nå, et halvt år etterpå?
Jeg vet to ting. Det ene er knyttet til selve skriveprosessen, det andre til omstendighetene. Skriveprosessen først.
Jeg hadde ikke grunnmuren i historien på plass før jeg begynte å skrive. Jeg hadde jobbet med backstory, så sånn sett hadde jeg bunnen av isfjellet klart. Jeg visste hvem hovedpersonen min var og hvorfor hun handlet som hun gjorde. Men jeg hadde ikke plottet klart for meg, og jeg kom meg aldri ut av første akt.
Jeg ante ikke hvor historien var på vei, eller hvor jeg skulle til sist. Dette er kanskje helt ok for deg som er intuitiv og ikke trenger noen retning, men jeg trenger å vite hvor jeg skal for å få retning på historien min.
Det andre var knyttet til livet mitt, generelt.
Om du har fulgt meg en stund vet du kanskje at faren min døde mer eller mindre samtidig som debuten min kom ut. Dette preget meg mer enn jeg ante. Og dette preget antakelig mitt forhold til dette manuset.
Og brått sto det klart for meg, den tanken jeg hadde forsøkt å skyve unna i ukevis:
Dette var ikke historien jeg skulle skrive nå, jeg måtte skrive noe annet.
Det var ikke en veldig gøy telefon å ta med redaktøren min, i september, når planen var å utgi ny bok i juni – at jeg måtte starte fra scratch – med en helt annen hovedperson. Men jeg visste at dette var den eneste måten jeg kunne komme meg ut av dette på. Og forlaget var helt på min side.
Så hva har jeg med meg av dette?
For det første er det bare å innse at vi skrivere er ikke maskiner – vi påvirkes av det som skjer med oss, og dette kan noen ta med seg som energi inn i skrivingen, mens andre blir lammet. Vi er bare mennesker.
For det andre: Hvis jeg skulle gått tilbake i tid, hadde jeg jobbet enda mer med grunnmuren til historien før jeg startet. Jeg var egentlig ikke klar for å begynne å skrive denne historien. Den manglet bein.
Dette skal jeg snakke om i neste uke: Hvordan vet du når du er klar til å begynne å skrive på prosjektet eller ikke?
Og til sist: noen ganger er det eneste riktige å flytte fokus og begynne på nytt.
Selv om jeg fortsatt hardnakket tror at jeg kunne fått til den opprinnelige historien med å utvikle den i en klarere retning, så var det ikke den historien jeg skulle eller kunne skrive akkurat da.
Når du har skrevet femti tusen ord føles det enormt å bare skulle kaste det vekk. Men jeg forsøkte å snu dette.
Dette er en ny sjanse. En mulighet til å starte på frisk.
Ordene som er skrevet er ikke bortkastet. De kan legges vekk og tas fram senere, og kanskje bli til noe helt annet.
Og aller viktigst: Å skrote manuset gjør det ikke til en dårlig skriver. Det betyr ikke at du er en som gir opp. Eller at ideen din var dårlig i utgangspunktet. Men noen ganger, når ideen ikke vil seg akkurat nå, er det å legge vekk manuset det eneste riktige å gjøre.
Å begynne på nytt tillot meg å slippe et manus som føltes som en tvangstrøye. Og for alle som noen sinne har sluppet noe som har føltes feil, enten det er en jobb, et forhold eller en bursdag en bare ikke har lyst til å gå i, så vet en hvilken enorm lettelse en umiddelbart fylles med når avgjørelsen er tatt.
Jeg lyttet til magefølelsen, og visste det var rett.
Og gikk det bra til sist?
Joda, det gjorde jo det! Lanseringen ble flyttet fra juni til slutten av juli, og jeg kan med hånda på hjertet si at det ble noen heftige redigeringsrunder. Men boka, som heter En sjanse til, ble ferdig, forhåndseksemplarer er sendt ut, og tilbakemeldingene fra lesere har begynt å renne inn. Og de er veldig, veldig gode.
En sjanse til lanseres 24.juli, men kan forhåndsbestilles allerede nå, med personlig hilsen!
https://bok.norli.no/en-sjanse-til
En sjanse til er en second chance romance handler om den ambisiøse og beintøffe litterære agenten Mira som må reise ti dager på veien med Thomas Vintergaard – mannen som en gang knuste både hjertet og drømmene hennes.
Jeg er veldig glad for at jeg lyttet til magefølelsen min i høst. Det blir absolutt bok!
