Romanåpningen – et sett med forventninger

↓

En avis (jeg tror det var Klassekampen?) hadde en gang i tiden en spalte hvor de viste et utdrag av åpningen av en bok, og forfatteren fikk fortelle hvorfor de åpner romanen på akkurat denne måten. Jeg elsket å lese tankene deres om dette, på samme måte som jeg elsket å lese selve åpningene.

Men hva er det som gjør en romanåpning magisk? Hva er det som vekkes hos leseren, og hva er ditt ansvar som forfatter på disse første, viktige sidene?

Som redaktør har jeg lest utallige åpninger, mange gode, og mange som fortsatt halter, og vi bruker ikke mange sidene på å konkludere om dette er verdt å lese eller ikke.

For meg handler det om flere ting. For det første vil jeg bli betrygget på at forfatteren vet hva hen holder på med – det skinner gjennom en viss selvtillit i skriften, noe som har ingenting å gjøre med hvem fortelleren er, bare at det som står overbeviser meg om at forfatteren har en intensjon bak det hen skriver.

Delvis knyttet til dette, og vel så viktig, er forventningene som de første sidene skaper.

Ingenting er som å bla opp på første side og gå i gang med en ny bok – det er som å dukke ned i et mysterium. Hvor er vi? Hva skjer? Hvilket eventyr er det jeg skal begi meg ut på nå?

De første trådene du legger ut som forfatter, hva du velger å fortelle og hva du holder igjen, skaper forventninger hos meg om hva slags mysterium vi skal begi oss ut på.

Tonen i fortellerstemmen forteller meg noe om målgruppe og sjanger, og dette bærer med seg et nytt sett forventninger. Håh! Jeg ler? Så er dette en komedie eller en satire.

Vi kastes inn i en actionscene – så kommer dette til å bli et eventyr med høyt tempo!

Eller vi starter med en anekdote – så er dette kanskje mer av det eksistensielle slaget?

Uansett hvordan åpningen din er, er den første jobben din å sette ut noen spillbrikker for fortellingen som skaper et sett med forventninger.

Og resten av historien din handler om å svare til disse forventningene!

Skriver du skrekk eller thriller setter du an en mørkere tone allerede i åpningen, skriver du action, gå rett inn i en eller annen form for handling.

Oppgave:

Jeg har en liten oppgave til deg som har et manus liggende. Les gjennom åpningen din, og svar deretter på følgende spørsmål:

• Hvilke forventninger skaper den hos leseren?
• Hvem er med, hva skjer, hvilke spørsmål stiller teksten? Hva skaper nysgjerrighet?
• Hvordan setter den an tonen, og hvordan er tempoet?
• samsvarer dette med den type tekst du ønsker å skrive?
• Svarer teksten din på disse forventningene, eller er det noe som blir brutt?

Når du har svart på disse spørsmålene, er det noe du vil justere i åpningen din? Eller noe som åpenbarer seg for deg i resten av teksten?

NB: Når det kommer til åpninger har jeg et lite apropos til deg som er i startfasen av skrivingen, som ennå ikke har en åpning, og som nå plutselig tenker at du må naive den perfekte åpningen med en gang: Det må du ikke!

Førsteutkastet mål er å få teksten ned på siden, og å fikse den perfekte (!) åpningen kan du gjøre i redigeringsfasen. Så ikke forsøk å skrive perfekt, bare begynn et sted.

Ukas lesetips

Bør selvsagt kline til med en bok med en strålende romanåpning, gitt ukas tema.

Utdraget er fra I Who Have Never Known Men av Jacqueline Harpman, og er en moderne sci-fi/skrekk-klassiker (1995!), som nylig er gjenutgitt.

Åpningen vekket umiddelbart min nysgjerrighet – hvem er denne fortelleren? Hvorfor kjenner hun ikke til hvordan mennesker har levd før? Hvorfor går hun ikke ut lenger?

Romanen er fortalt i retrospekt fra en aldrende kvinne som ser tilbake på sitt liv, først i fangenskap med 39 andre kvinner, deretter livet fra en alarm går, og de makter å rømme ut i en ugjestmild og repetitiv verden.

Romanen drives av dette sentrale spørsmålet: Hvor er vi? Og en rekke andre spørsmål, som: Hvem er hun? Hva har skjedd, hvor er kvinnen nå, og hvordan er hun havnet her? Hvilken verden er dette, hvorfor var de i fangenskap, hvordan overlever hun og lærer seg ikke bare å lese, men får lese Proust og Shakespeare?

Som skriver er det evnen til å skape stadig nye spørsmål som dette som driver handlingen ikke bare framover, men i nye retninger (vendepunkt), og som driver leseren fra side til side.

Jeg har lest en engelsk utgave, men boken er også oversatt til norsk fra fransk av den dyktige oversetteren Gøril Eldøen.

Vil du lese åpningen av debutboka mi, En lykkelig slutt, kan du lese et utdrag her

Anne Louise

Ps. Er du ny abonnent av Skrivebrevet? Her finner du en samling av tidligere Skrivebrev. Forrige uke skrev jeg om hva som bør være på plass før du begynner å skrive (og hvor du kan lete om du står fast tidlig i skriveprosessen), og dette kan du lese om her.

God skriving! Anne Louise Morseth Forfatter, skrivementor og frilansredaktør