Har du et manus som av ulike grunner aldri blir ferdig? Enten du flikker i vei på åpningen, skriver scener som bare må forkastes fordi de virka gode i går, men i dag skjønner du at de ikke har noe å gjøre med historien, eller du bare stirrer tomt foran deg på en blank skjerm.
Mest sannsynlig er det ikke evnene dine det er noe feil med, ei heller har du en dårlig idé, men det er noe ganske annet.
Du er bare stuck i feil prosess.
Men hvordan vet du at dette gjelder deg?
Denne uka skriver jeg om 5 tegn på at det er noe galt med skriveprosessen din.
Lenger ned i brevet får du en oversikt over byer og steder jeg skal besøke i vår.
Til sist kommer jeg med et tips til en skikkelig god TV-serie, som kan studeres for tempo og utvikling av mange parallelle plottlinjer, eller bare nytes fordi den er god.
1.Du har mange halvferdige manus i skuffa
Dette er det som skjer igjen og igjen: Du får en strålende idé, og du kaster deg over den med liv og lyst.
20 000 ord uti, fisler det hele ut. Det blir vanskelig, og du aner ikke hva som skjer videre, og skrivinga stanser fullstendig opp.
“Det må være ideen min”, tenker du. “Den er ikke original nok, den er ikke fresh nok.”
Det er på dette tidspunktet det dukker opp andre ideer, nye og skinnende deilige ideer som du sikler over som om de er et glasert andebryst på bordet.
Så du kaster vekk den gamle ideen og hiver deg over den nye.
2.Du starter på kapittel 1 om og om igjen
Det virker naturlig å starte på side 1, gjør det ikke? Fra toppen av manuset, og bare å jobbe deg gjennom det. Flikke på setninger og fikse og ordne.
Du har jo hørt at en perfekt åpning må til, og bare du fikser den åpningen, så vil resten av historien åpenbare seg for deg, helt klart!
“Hvis jeg bare får åpningen riktig, da kommer resten av seg selv.”
Men det er ikke sånn det funker.
En god åpning er viktig, men du vet egentlig ikke hva den åpninga må være eller hva den skal gjøre før du har skrevet deg gjennom hele manuset.
Det er først da, når du har kommet deg gjennom det ruklete førsteutkastet at du skjønner hvilken historie du skal fortelle, fordi førsteutkastet er et sted for utforsking.
Jeg råder alle til å vente med flikking, fordi du slipper å bruke unødig tid på scener som kanskje ikke engang ender opp i det endelige manuset.
Du flikker på tekst du har skrevet, men produserer egentlig ingenting nytt
Det får deg til å føle deg produktiv, men det er egentlig prokrastinering forkledd som produktivitet!
3.Du aner ikke hvor du skal begynne ...
Dette kan foregår på to måter:
1) Du setter deg ned og stirrer inn i skjermen, som forblir blank
2)Du starter på et tilfeldig sted i historien skriver litt, men etter en stund aner du ikke hvor du er på vei, og lufta går ut av scenen. (trust me, been there ...)
Problemet er at du har satt deg ned uten en plan, du vet rett og slett ikke hvor du skal, og håper at lynet skal slå ned fra klar himmel!
Så hva gjør du?
Du starter der du fortsatt har kontroll, og dette er ofte i en scene du kjenner godt, kanskje, som i eksempelet over, på starten av historien.
Dette får deg derimot ikke videre.
Men kanskje har du skrevet masse, og likevel er du stuck.
4.Du har skrevet deg inn i et hjørne og kommer ikke ut
Du har kanskje skrevet masse, 10 000 ord, 20 000 .... 40 000! Men plutselig innser du at scenene ikke gir mening ...
Kanskje oppdager du at målet til helten din er vagt eller ikke-eksisterende, eller at karakterene mangler motivasjon, og at du egentlig ikke har en klar antagonistisk kraft, og når du prøver å fikse dette, skjønner du at du må fikse alt, og den tanken er så lammende at du ender opp med å gjøre ingen ting. Puh!!
Du ser på manuset ditt og blir fullstendig overveldet av kaoset, og aner ikke hvilken ende du skal begynne i.
Skal du ditche hele prosjektet og starte på nytt, eller skal du endevende hele greia og prøve å fikse det?
Dette hender ofte fordi du starter på ideen din før den var fullt ut utviklet.
Det blir litt som å reise på bilferie med storfamilien, og for at hele familien ikke skal gå til grunne i løpet av fellesferien, bør du ha en formening om retning, noen stoppesteder, og ikke minst hvor dere har tenkt å ende opp hen! (Eller ende opp som i en splasher-film fra 80-tallet ...)
Men kanskje er ikke dette problemer, kanskje har du faktisk en åpning og scener som gir mening, men ...
5.Du vet hvordan historien din starter, men du aner ikke hvordan den slutter
Jeg har mast om og om igjen om viktigheten av en god åpningsscene, og i dette tilfellet har du kanskje nettopp det! En killer åpningsscene! (Congrats!)
Inciting incident er på plass (og den er rå!), protagnosten din er hamret ut med sin feil og mangler, drømmer og behov.
Problemet er at du ikke aner hvordan historien slutter.
Du vet kanskje cirka hvor historien går hen, men det framstår vagt og utydelig, og du håper kanskje at denne slutten skal åpenbare seg for deg på magisk vis (oh, her har jeg vært, og det gjør vondt!)
NB: Hvis du er av den typen som ikke vil vite slutten, men som skriver intuitivt og oppdager veien mens du går, og denne prosessen funker for deg, er det supert!
Men om du derimot har vært stuck lenge, og slutten ikke åpenbarer seg for deg på magisk vis, så kan dette være noe som hindrer deg i å fullføre manuset ditt.
Igjen, det er som å reise på familieferie uten et veikart.
Det kan være spennende en stund, men det vil føre til mange bomturer, og på et tidspunkt kan det hende at du går tom for bensin (eller strøm), og det er null ladestasjoner i villmarka der bilen din brøt sammen.
Hvis du vet hvor du skal, er det utrolig mye enklere å skrive historien.
Du må støpe grunnmuren
Alle disse tegnene er symptom på et større problem – du forsøker å skrive historien din før du har støpt grunnmuren.
Og hva er grunnmuren?
Det er tema, karakterer, struktur og konsept.
Du har ikke utviklet idéen din til et stødig konsept (hva du forteller om), karakter (hvem du forteller om), struktur (hvordan du forteller det), og ikke minst tema (hvorfor du forteller dette).
Du har ikke testet om idéen har bein, kanskje ikke satt ord på tema og hva du ønsker å fortelle med historien din.
En idé er ikke en historie
For å omgjøre en idé til en hel bok, må den utvikles.
Den må ha en protagonist, den må ha et startpunkt og et mål som gir historien retning.
Igjen: For noen hardcore pantsere – skrivere som ikke planlegger og som lar historien komme til seg underveis – kan dette funke. Men for mange så blir det bare utrolig slitsomt. Særlig når dette skjer igjen og igjen.
Den gode nyheten er at mangel på prosess er noe som kan læres og fikses.
Og nei: En prosess betyr ikke at du er nødt til å planlegge hele manuset scene for scene (du kan om du vil, men du må ikke – pantsers, I hear you!).
Men du bør ha en klar formening om hva du ønsker å fortelle, hvem protagonisten din er og hva målet hens er, og hva som står i veien for dette målet.
Dette handler ikke om at du skal detaljplanlegge, men å vite hvor du skal!
For deg som ikke strever: strålende, fortsett skrivingen!
Og for deg som vil ut av en vond skrivespiral, kommer jeg til å holde kurset PLOTTMAGI, om dramaturgi og softplotting fra midten av mars av.
Der lærer du hvordan du utvikler en idé til et konsept, hvordan du jobber med tema, karakterer og struktur. Og du lærer en metode for å softplotte manuset ditt.
Vil du vite når dørene åpner? Trykk her
Ps. Kjenner du deg igjen i noen av typene over, send meg gjerne en tanke eller to om dette. Jeg vil gjerne høre fra deg.
Her kan du treffe meg framover
7. februar, Bærum: Kjærlighet eller husmorsporno – en samtale om romancelitteratur
Jeg og Oda Karlsen Lyngås, også kjent som @lesespiren på Insta, samtaler om romance-litteraturens appell og vilkår. Les mer
11.2, Bergen: Se og Les Barne- og ungdomskonferanse: Potent litteratur for unge. Panelsamtale om sex i romance-litteratur. Les mer
10.mars, Tomter: foredrag om romance. Mer info kommer.
22.3, Drammen: Drammen Litteraturfestival, bokbad om En lykkelig slutt. Les mer
Serietips
Jeg har ikke så mye tid til verken å lese eller å se TV for tida, men om du vil se en serie som både byr på fart, driv, en rekke plottlinjer og gode karakterskildringer, anbefaler jeg The Pitt på HBO, som handler om akuttmottaket i Pittsburgh.
Vi følger et helt vaktskifte, time for time, og det er noe av det mest intense dramaet jeg har sett på TV på lang tid. Sesong 1 ligger ute i sin helhet og er noe av det beste jeg så på TV i fjor, sesong 2 er i gang.
Les NRKs anmeldelse av serien her.
God skriveuke!
Hilsen Anne Louise
|
|
God skriving!
Anne Louise Morseth
Forfatter, skrivementor og frilansredaktør
|
